Kennel Izgara - Tervueren

:. Startsiden
:. Om oss
:. Våre hunder
:. Valper
:. Siste nytt
:. Gjestebok
:. Linker
:. Kontakt

Vestertorp`s Wizard Magic Man (Guinness)

	født: 10.07.98	HD:A (fri)	AD:A (fri)	Øyelyst: fri
	Mer om Guinness:
	Resultater \| Stamtavle \| Bilder

Guinness ble avlivet 04.11.2004 på grunn av flere anfall og påfølgende problemer med dette.

Hege trente og konkurrerte med Guinness i agility.
Her er noen ord hun har skrevet i gjesteboken vår:

Hege Movik, akmovik@online.no 4/11//2004
Jeg husker første gangen dere hadde med Guinness på hytta vår. Den hunden var bortskjemt og han elsket det!
Han måtte ligge på fanget til dere begge to for å bli kost med. Slik skulle han fortsette å være hele livet. Han var en
krevende hund, men også en hund man blei utrolig glad i! Han hadde sin lydighets karriere med Heidi. Etter det fikk jeg den store glede og ære å trene og konkurrer med han i agility. Vi konkurrerte i kl. II i ag og hopp. Han var en suveren hund
å trene, men tilslutt blei han for "smart" og forventingene til treninga blei så store at han "tippet" (bjeffet og var alt for gira). Hva det var som gjorde dette kan vi bare lurer på, men i ettertid kan man stille seg spørsmålet om det hadde noe med epilepsien hans å gjøre. De siste åra var han mest Bjørnar sin hund. Måten de to lekte på kan ikke beskrives, den måtte
bare oppleves. I kveld fikk jeg en tekstmelding fra Heidi hvor det stod at Guinness ikke hadde det bra. Og at han ikke
kunne fortsette å ha det slik. Jeg kastet meg på tlf til Heidi og spurte om jeg kunne komme en tur. Slik blei det at jeg også
fikk være med til dyrlegen på Guinness sist tur dit. Ennå er det helt uvirkelig for meg at han er død. Og at en slik flott
hund bare fikk 6 år å leve. Men han har satt spor etter seg! Han hadde en egen evne å vise hvor glad han var i de menneskene han satte mest pris på. Alle vi som lærte han å kjenne har et stort tomt hull i hjerte vårt nå. På gjensyn gode venn. Du smeltet mitt hjerte. Hege

Fakaiser`s Farah

Farah kom til oss da hun var 8 uker gammel fra kennel Fakaiser. Planen var at hun skulle bli min treningshund, utstillingshund og eventuelt en avlshund. Det var treningshund Farah først og fremst ble. Med franske utstillingslinjer i anene kunne man kanskje forventet en pertentlig frøken, men det var hun ikke. Farah var hunden som aldri ble sliten på tur. Hun kunne løpe lenger, raskere og være mer utholdene enn de andre hundene våre.
Hun var også den som nærmest aldri ble sliten i treningssituasjoner.
Da hun fire måneder gammel apporterte metallapporten som den mest selvfølgelige tingen i verden, skjønte jeg at vi kom til å få mange, fine treningstunder sammen. Hun ble da også en flott LP-hund. Farah elsket å trene og så lenge jeg var fornøyd var hun lykkelig. Det var moro med leker og godis, men mest av alt var oppriktig ros fra meg det som betydde mest for henne. I november 2005 var Farah 2,5 år og jeg skjønte at noe var galt. Vi var påmeldt i klasse III på Leto-hallen, men måtte trekke oss da Farah tydelig ikke var i form. Etter noen måneder var diagnosen et faktum. Hun hadde fått addison desease. Vi hadde lenge et håp om at medisiner ville holde sykdommen i sjakk, men hun ble stadig svakere. 28.juni 2006 måtte vi ta den tunge turen til dyrlegen.
Farah var i stor grad en enmannshund - hun var min hund. Vi hadde et spesielt tett bånd og savnet er stort. Hun ble bare tre år. Allikevel er hun hunden med stor H for meg og jeg kommer aldri til å glemme det vi hadde sammen.
Sov godt Farah. En dag skal vi ta en ny treningsøkt sammen...

Heidi